Swimmin' with the sharks, yeah?

Hei og hopp alle godtfolk!

Vi er naa paa vaar nest siste dag paa Koh Tao. Vi kom hit ved godt mot og i den tro at vi studenter takler alt saa lenge det er billig. FEIL.


Kristin demonstrerer de fantastiske fasilitetene ved vaar "student-bungalow"

I haap om aa spare noen usle baht tok vi inn paa en bungalow uten Air Condition. Men etter tre netter i 90 varmegrader (til sammen), fikk det vaere nok. Vi kunne ikke bo paa AC Resort uten AC. Derfor maatte vi krype til korset og innse at studentlommeboken bare ble noedt til aa taale et par netter til 100 kr natten. Soevn er viktig.


Nytt rom med nye fasiliteter. Kristin stod lenge under Air Condition den dagen si!

Etter to dager med dassing paa stranden og pleiing av sykdommer, maatte noe skje. Motorsykkel-tur woot woot! Selv om oya kun har maks tre kilometer asfalt, leier de ut motorsykler, eller scootere, overalt. For 30-40 kr fikk vi to sykler i et helt doegn, og rundet oyas asfalterte veier. Nicolay, med sertifikat til 50 kubikk, satte av gaarde paa en 110 kubikker med fire gir. Tjolihoo det gikk unna! Yngvild kom prompende bak paa en stusselig femti-kubikker. Kristin var ihuga  passasjer - med hjelm vel og merke, mamma Karen!



Ingen motorsykkel-tur uten hjelm! Yngvilds hjelm var stoerrelse XXXLarge.




Obligatorisk utsiktsbilde over Sairee Beach.


Svalestup etter en stoevete/humpete scooter-tur til Mango Bay.

Alle tre har de siste dagene blitt gradvis finere i formen, og med noenlunde kontroll over tarmsystemet la vi ut paa dagstur. Til vanns! Snorkel, dykkemaske og svoemmefoetter var paa menyen.



Yngvild er klar for snorkling i thailandsk farvann.



Strike a pose beneath the surface.



Nytt profilbilde paa facebook kanskje? Bildet er tatt i 1995.



Yngvild svoemte dypt!!!!



Kristin danser robotdansen med smaafiskene. Fiskene steamet rundt den hete dansen.



Fisk. Og koraller.



Nicolay skrubbet seg paa et korallrev i jakten paa fisken til hoyre.



Undervannskamera er sykt toeft.



Yngvild forsoekte aa beskytte seg mot de doedelige solstraalene...


...men forgjeves! Yoghurt Spa Treatment maatte til. Kristin i en kritisk fase av kuren.


Rumpe som rygg fikk smake yoghurten den dagen ja!

Pærædaiizzah!

Da må vi beklage vår manglende oppdatering av bloggen. Vi hadde leserrekord på forrige innlegg, så vi skjønner at dere er lystne på mer!

Siden sist har det skjedd en god del. Men en ting er i hvert fall sikkert: Vi har fortsatt diaré! - Og vi drar stadig på oss nye sykdommer som vi smitter hverdandre med.

Vi har vært i Hua Hin i et par dager der vi så mye "thai love". Litt kos mellom 60 år gamle vestlige menn og 15 år gamle thai damer ække gæærnt! Vi skulle spare hver krone vi hadde og bodde på verdens dårligste hostell. Plankemadrasser på gulvet og bare en skillevegg til do (våre intimgrenser er på et helt annet nivå enn før.)

Vi tenkte vi skulle oppleve litt utenom det vanlige og betalte skammelige 300 kroner for "Hua Hin Adventure park" og et apetempel der man gikk en lang trapp, ble sliten og det ikke eksisterte noen do (essensielt for våre utflukter).
Derimot var det Mc Donalds der!!!!!!! Små gleder.

Jaja, nå er vi på Koh Tao - en liten øy på østkysten av Thailand. Dette er virkelig paradis og her har vi tenkt å være en liten stund. Vi skal leie scooter og kjøre øya rundt, kjøre båt rundt øya og snorkle med skilpadder, hai, morsomme nemofisker etc. Forhåpentligvis skal vi oppleve nattelivet her, så fort disse sykdommene legger seg. Nicolay er ved godt mot da han har vært hos helsesøster og fått en fem dagers kur med antibiotika, syv dagers kur mot oppkast og en tre dagers kur mot kvalme.


Vi bestilte 2.klasse på toget fra Bankok til Hua Hin og var i den tro at vi fikk AC og egne senger. FEIL.


På stranden i Hua Hin kom det plutselig en elefant gående.Kristin matet den med bananer.


En ny type spa der man putter føttene i et stort basseng med sugefisk som spiser død hud. Helt drøyt, og sykt ekkelt.


Det ser lovende ut. Det var det ikke.


For 300 kroner skulle vi hvert fall ha nye kuuuule bilder til bloggen!


Yeah


Yeah


Mens Nicolay ligger på rommet har Kristin og Yngvild det gøy med det vanntette kameraet på stranden.


Yngvild driver thai-chi i solnedgang på et lavt nivå.


Kristin på et litt høyere nivå.


Vi drikker "lassie" hver dag. Det er godt. Kanskje ikke for magen men...

Diare og vannkrig

De siste dagene i Kathmandu ble tilbragt i sengen saa null interessant derfra. Vi anbefaler ingen aa vaere et reisefoelge paa tre der alle har magasjau. Nok om det.

Flaks for oss hadde Kilroy merkelig nok fikset business til oss fra Kathmandu til Dehli. Lounge med gratis mat og en helt fantastisk flytur. Vel fremme i India maatte vi belage oss paa 8 timers flyplass-danking. Hvis noen lurer har alle tre testet doene paa Dehli flyplass ca 12 ganger. Hver. Ikke test rompespyleren, det blir saart i lengden.  

Naa har vi endelig kommet til Thailand. Her har vi sovet bort hele dagen og proevd aa bli kvitt diverse sykdommer. Det funket ikke.

Da vi bega oss ut i gatene for aa ta en kikk, endte vi opp i roedskjortenes hovedkvarter. Hyggelig gjeng. Vi snudde fort for faa litt roligere forhold og endte opp midt i den thailandske Sonkran-feiringen (Nyttaarsaften i Thailand feires i tre dager med vann og kalk). Vi kunne derfor ikke vaere noe daarligere, la igjen sykdommen hjemme og gikk til innkjoep av de stoerste monstrene av noen vanngevaer. Yippie ka yey, mothafucka.


De norske marinejegerne


Nicolay viste en ny side av seg selv med et vaapen mellom hendene. Hvorfor han plutselig er i bar overkropp vet vi ikke helt.


Slik ser det ut i gatene i tre dager.







Hiver'u på en nepp'aleser til?

I går var vi turister. Vi så Kathmandus helligste sted, Pashupatinat. Her kremerer hinduene slektningene sine. De har også et hospital hvor de som er syke venter på å dø. Hvis medisinmennene føler at det kanskje bare er fem minutter igjen til du kan si takk og farvel, da tar de med de døende ut på trappa med direkte innsyn fra tempelet. Hvis du klarer å dø der, ja da erru jaggu heldig! Dette fikk vi se.

Vi så døde mennesker bli flyttet og ordna på, vi så syke mennesker dø, vi så slektninger som svimet av, vi så mennesker bli tent på og kremert, vi så barn grave i den hellige elven etter gulltenner og mynter, vi så asken som blir dumpet i den hellige elven stige samtidig som barna gravde.


Her ser Kristin og Nicolay ned på de ulike bålene. Når de har brent opp kostes de ut i elva dere ser bak.


Denne mannen døde for to timer siden. Ritualet sier at sønnen skal gå tre runder rundt den døde og deretter starte flammen ved munnen (fordi hodet anses som urent). Her legger han en brennende fakkel i munnen på sin far.

Vi dro videre, litt bettuttet med aske i nesa, til Buddahnat. Veldig kjedelig attraksjon, og stusselig mat. Deretter bar det rett på shopping! -Vi er i pashmina heaven.



Her er vi foran Boudahnat.


Med menneskeaske friskt i minne kjøpte vi munnbind.


I dag har vi solt oss på terrassen.

Og selvfølgelig har vi et nytt bilde av vårt boforhold.


I vårt palass kan vi lukte på tørre blomster hver eneste dag.

Hund-manduuuu

Første hele dag i Kathmandu åpnet på best mulig måte. Vår egen kokk hakket grønnsaker i hytt og panne, men måtte legge alle grønnsakene på vent da vi heller bestilte vanlig speilegg. Kjipt for han, digg for oss.

Speilegg med pommes frites er forøvrig å anbefale.

Deretter bar det ut i den store by med taxiturer i øst og vest.


Nicolay og Yngvild foran buddhist-bygg. Dagens første attraksjon.

Først bestemte vi oss for å være flinke, og dro til Patan Durbar Square. Her krevde de 200 gærninger fra alle utenlandske, mens en hvilken som helst nepp'aleser fikk vandre fritt inn. Derfor prøvde vi å snike oss inn. Det klarte vi ikke. Litt flaut å tusle til billett-skranken med politi-eskorte.

Museer er kjedelig. Derfor dro vi heller til den andre siden av byen - Thamel - som er Kathmandus shopping-mekka. Gatene i Thamel er stappfulle av pågående selgere som prakker på deg både feler og syngende boller, mens doplangerne tilbyr deg hasj og andre søtsaker på hvert et gatehjørne.

Etter et par høflige "nei takk" og "ellers takk", gikk det fort over til "få den jævla fela ut av trynet mitt!" og "jæ' skal gi'ræ syngende boller, jeg!". Alt på norsk selvfølgelig.



Nicolay er selvutnevnt kartleser, og har nå full oversikt over byen. Mener han selv.


Avstandene mellom de virkelig gode shoppingstedene er litt for lange for oss late turister.





Med take-away thaimat og nye klokker, briller, klær og tolv nye DVDs, rundet vi av kvelden med hjemmekos.


Thai-take-away inntas på gulvet. Dette er på rommet til Yngvild og Kristin i tredje etasje.

Maoister ødela/reddet hjemtur

Vi er i Kathmandu! SIVILISASJON! MENNESKER! MAT! GODTERI!

Men nok om det. Vi skal jo selvfølgelig fortelle dere aaaalt om gårsdagen, vi vet dere er nysgjerrige.

06.30 troppet vi opp til forventet frokost på bordet fordi vi skulle avgårde 07.00. Men i skilpadde-landet var selvfølgelig ingenting klart, og det tok 15 minutter å fikse tre boller med cornflakes og varm melk. Dagens nyttige info.

Da vi satt "trygt" i bussen (sammen med 30 svette nepalesere) bar det av sted! Etter 5 min stoppet vi for å slippe av noen for så å ta på ti til. Etter 15 min stoppet vi fordi de ti nye hadde glemt å tisse før de satt seg på bussen. Etter 30 min stoppet vi fordi de opprinnelige passasjerene ikke skjønte at de kunne tisset første gang. puh...

Bussen var like bra som bilen:



Etter tre timer kom vi endelig til Cherikot - ca. 1/3 av veien eller 4/12. Her stoppet vi NOK EN GANG. Vi tenkte at et eller annet dumtryne hadde glemt å tisse, men det viste seg at Maoistene ikke slapp oss forbi. Vi mistet all livsglede da vi hørte ordene "denne bussen skal ikke til Kathmandu i dag".

MEN siden vi er så godt likt, evt at vi løy på oss et sykt viktig møte i Kathmandu, kom det en bil og hentet oss!!



Her stod vi i to timer og ventet på bilen vår. Resten av gjengen måtte gå en halvtime til nærmeste sentrum for å ta offentlig transport. Loosers.


Vel fremme i Kathmandu ble vi vist til SN Powers gjestehus. Vi forberedte oss på fellesdusj og litt shabby do. Vi kunne ikke tatt mer feil. Tre etasjer, fem soverrom, egen kokk, egen vakt, eget aggregat, tre vaskekoner (som bretter klærne våre) og hotell cæsar-trapp (dette vil dere få se mer av senere).


Dette er foran inngangen til spisestuen.

Etter en lang dag ble vi invitert ut på middag av sjefen i Himal Power Limited, Tom Solberg. Han hadde med hele familien og vi ble kjent med hans datter og noen venninner av henne. De tok oss med på casino og videre på noen utesteder.



Vi lærte at det ikke finnes noe grense for hvor mange man kan putte inn i en taxi.


Nicolay og Kristin og en lykkelig nepaleser.


Tom var litt forsinket til middagen.... Dette er altså før vi dro ut.

Siste dag i ingenmannsland

Nå er vi endelig ferdig med alt det journalistiske og kan gjøre det vi kom hit for: SLAPPE AV!

I går fikk vi en omvisning i kraftverket og faket at vi filmet så alle de små menneskene her skulle bli glad. Det ble de.

I morgen skal vi ta buss til Kathmandu. En stygg, liten buss uten AC, sammen med sykt slitsomme mennesker som vil snakke med oss hele tiden. Når hensikten vår hittil har vært å få kontakt med mennesker, har vi måttet være hyggelige og hele tiden prate engelsk. Det er slitsomt!

Nå er vi klare for å være overlegne nordmenn som ikke interesserer seg for alle rundt. Vi har derfor diskutert hvor mange reisesyketabletter vi kan ta for å svime av i syv timer, uten å dø. Kom gjerne med forslag!


Det var påkrevd med vester og hjelmer. Vi var kjempefine!


Nicolay og Kristin lærer alt om vannkraft. Kjempenyttig


Ivrige journlister


Vi fant ut, den siste kvelden på dette gudsforlatte stedet, at de selger øl i messa. lykke


Vi slapp inn en giftig edderkopp

 

I dag er mange på face. I håp om å slå ny leserrekord (den nåværende er på 70) legger vi derfor ut nepalpenals hittils sykeste opplevelse.

En edderkopp på størrelse med en skikkelig stor edderkopp.

Og: vi slapp den rett inn i huset vårt. Etter å ha fanget tarantella'n i et glass, slang vi den rett i do. Men den lille rakker'n ville faen ikke dø! Etter gjentatte "flush" og Kristins halve desiliter drikkevann, lå den lille djevelungen fortsatt i vannskorpa og plaska. For livet. Men det vesle krapylet måtte se seg slått til slutt.

Litt senere på kvelden ble vi informert om at den sorte enka mest sannsynlig var svært giftig. Det er vi glad vi ikke visste da det stod på som verst.

"Give me Kristin"

I gjestehuset vi bor i er det en telefon. Telefonnummeret hit er TYDELIGVIS offentlig kjent i landsbyen. Dette har vi etter hvert fått merke. Kristin, som er det eneste navnet de klarer å si, blir stadig oppringt av friere!
 
For ti minutter siden ble hun tilbudt hovedrollen i en nakenfilm, i morges ble hun tilbudt et hyggelig kjærlighetsforhold, og i går ville de veldig gjerne møte henne på broen. Vi sparer dere for de hyggelige detaljene, men dere skjønner tegninga. Yngvild ler godt når de prøver å si navnet hennes - gir opp og heller spør etter Kristin.

Ikke bli bekymret, vi tar det hele med ro. Sikkert noen som morer seg stort på vår bekostning!


Ellers kan vi fortelle at dette var dagen da Yngvild og Nicolay skulle på fjelltur. Det var gøy!


Fjellklatring dagenderpå er absolutt å anbefale


Her ofrer de geiter til gudene


Yngvild tar bilde av seg selv.



"You are so white" utbrøt de lokale gutta da Nicolay tok av seg for å bade.


yeah why not

De siste to dagene har vi fått gjort mye viktig, og derfor vært litt slække på blogginga. Sorry folkens - journalistene har vært på jobb.

Fredag kveld var vi invitert på middag hos en lokal familie. Det var vel og bra det, men det betydde også at vi gikk glipp av den ENE dagen hvor de serverte pizza i kantina. Litt betuttet dytta vi i oss den forbanna risen hos den koselige familien. Ris ass. Hele jævla tiden. 




Nicolay og Kristin nyter dagens tredje måltid med ris og gul-gøgge. Mmmmm..



Huset deres er blant de bedre her, men etter norsk standard var det ikke mye å skrive hjem om (men jeg skriver hjem likevel).

Der bodde de fire stk på kanskje 30 kvm, men med innlagt strøm og vann følte de seg veldig heldige. Uttrykket "åpent hus" fikk også en ny betydning: folk strømmet inn under hele oppholdet, og til slutt satt vi 10 stykker og gafla ris. Og lo.

Nicolay fikk også muligheten til å vise sine fotballkunster da han fikk spille med et guttelag med 12-14-år gamle gutter. I mellomtiden fant Yngvild og Kristin en sevenEleven, eller "et høl i veggen", hvor de solgte whisky, øl, brus, potetgull og KitKat-sjokolade. Så vi kjøpte like så greit alt sammen. Da vi forlot sjappa ropte de "come again tomorrow!" og var tydelig storfornøyd med å ha casha inn et par tusen rupies.




Nicolay klarte såvidt å henge med 12-åringene



Deli Deluca i Nepal.


Kristin brukte en halvtime på å gjette at hun var Phillip. (Nicolays venn)


Leif er den eneste norske her nede. Han virker litt preget..


Whisky og cola slår aldri feil.


Å finne Kit Kat og potetgull fortjener en feiring.




Les mer i arkivet » April 2010 » Mars 2010 » Januar 2010
hits